Transportbånd kan bruke en rekke fibre som båndkjernematerialer. Følgende er flere vanlige fibertyper:
Nylonfiber: Den har egenskapene til høy styrke, høy seighet, slitestyrke, korrosjonsbestandighet og høy temperaturbestandighet. Det er mye brukt i produksjon av transportbånd.
Polyesterfiber: Den har også utmerket styrke og slitestyrke. Den er laget ved kjemisk syntese og spinneteknologi. Det er et annet vanlig materiale for produksjon av transportbånd.Polyester transportbåndogså kalt EP-transportbånd, hvilken strekkbestandig kropp er lerret som er vevd av polyester i wrap og polyamid i veft.
Bomullsfiber: Selv om den har lav styrke, er den lett å binde med gummi og har en viss våtstyrkeforbedring. Den ble en gang mye brukt i produksjon av transportbånd, men bruken avtar på grunn av dens lave bruddstyrke og dårlige motstand mot korrosjon og mugg.
Hampfiber: Det brukes hovedsakelig til å produsere emballasjestoffer og tau. Noen høykvalitets hampfibre kan også brukes til å lage klær, men det brukes mindre i produksjon av transportbånd.
Glassfiber: Selv om det anses å være det beste skjelettmaterialet med liten forlengelse og moderat lineær ekspansjonskoeffisient, er det ikke mye brukt på grunn av kostnader og andre begrensninger.
Aramidfiber: Det forventes at det delvis kan erstatte glassfiber i fremtiden og bli et av de beste skjelettmaterialene for tannbelter.
Vinylonfiber: Den brukes i Kina, Japan og andre land. Den har lavere styrke og elastisk forlengelse enn nylonfiber og bedre varmebestandighet, men styrken vil avta når den er våt.
Kjemisk fiber i resirkulert gummitransportbånd: som nylon og polyester, etter dyppet har den god vedheft med gummi og egner seg for lette transportbånd og flate transportbånd.
Valget av hvilken fiber som skal brukes til produksjon av transportbånd avhenger av de spesifikke bruksforholdene, inkludert formålet med transportbåndet, belastningen det bærer, omgivelsestemperaturen og kjemisk korrosivitet. Nylon og polyester er vanligvis de foretrukne materialene for produksjon av transportbånd på grunn av deres utmerkede fysiske og kjemiske egenskaper.
